“Cafemocca’s”

det brant… ildklasene kastet seg liksom oppetter trehusbebyggelsen,  nedover den lille gaten… Branntungene danser hoppende langs huskantene men det er allikevel ikke så skummelt. Flammene når ikke lengre enn langs grunnmuren på alle hus, selv om de leker litt oppetter veggene uten å ta tak. En merkelig brann med en skrekkfilmaktig stemning…stemingen som hersket var en slags dunkel det er alvorlig-men-ikke-så-farlig stemning. En det-brenner-men-ingen-brannsirener-stemning…

Jeg tenker at jeg må inn og redde tingene mine. Jeg bor tre hus nedenfor. Jeg blir litt nervøs for at det skal være full fyr i huset. At jeg skal miste alt hva jeg eier og jeg småløper selv om jeg merkelig nok skjønner at det ikke "er så farlig". Jeg tenker at det er sommer, og varmt og tørt og at brannen kan spre seg….Men inni meg så FORSTÅR jeg bare at dette ikke er så farlig. Vet ikke hvorfor eller hvordan men jeg bare skjønner det. Jeg skjønner det når jeg ser noen gutter og jenter i 20 års alderen. De ser engasjerte ut. Deler ut foldere og er opphisset over hvor kult dette er. HUn ene har halvlangt hår i en lurvete hestehale. T-skjorten hennes er svart, lik de andre ungdommenes. "Byen brenner" står det på den, med bilde av en flamme på.

Plutselig går det opp for meg at brannen er påsatt, og ikke minst under en slags hemmelig kontroll av disse ungdommene. Jeg skjønner det når jenta med hestehalen stikker en folder i hendene mine i det jeg når mitt eget lille hus. Instinktivt vet jeg at det hele er en del av en protest. De protesterer mot en god sak. Jeg vet ikke hva saken er, og jeg syns det er litt flaut å spørre så jeg lar vær. Jeg er like ved huset nå. Mitt røde lille trehus. Det undrer meg at flammene slikker utsiden av husveggene langs hele gaten men liksom uten å feste seg til treverket. Det brenner på en måte ikke på ordentlig men så brenner det allikevel. Jeg skal til å gå inn i huset mitt. Jeg er på vei inn døren men så ser jeg at den holder på å forsvinne. Døren blir gradvis borte. Den går over i svart mens jeg er på vei inn. Jeg forsvinner inn i det svarte, som minner om lakris. Det ser sånn ut som lakris at jeg får lyst til å bryte av dørhåndtaket og spise det så det er nettopp det jeg gjør. Det er helt underlig, men dørhåndtaket smaker Pandalakris. Jeg tygger det i meg i store sultne biter. Glefser det i meg og tenker at nå hadde det vært godt med en kopp te. Jeg drikker alltid te mens jeg spiser lakris. Særlig når det er pandalakris.

Jeg merker at jeg faller. Jeg faller og faller nedover på samme måte som Alice faller. Alice i eventyrland. Men jeg har ingen blå og hvit kjole som fungerer som paraply. Jeg har bare bukser og det er ingen behagelige bukser heller. Når jeg når bunnen så slår jeg meg ikke. Det er fordi bunnen er av lakris også tenker jeg. Jeg tenker at jeg lurer på hvor all lakrisen kommer fra. ¨

Så blir alt svart før jeg våkner. Jeg våkner og er utenfor mitt eget hus. Der ser jeg ei ung kvinne. Hun har fregner og rødt langt hår og er utrolig søt. Så søt at jeg tenker at jeg skulle ønske det var sånn jeg så ut. Hun har dongerijakke på og er bare så kjempesøt at jeg skulle ønske jeg kjente henne. Hun ser på meg. Hun ser på meg i et kort øyeblikk uten å si noe. Blikket hennes er merkelig. Hun ser på meg og smiler før hun setter seg inn i en forbipasserende buss og forsvinner for godt!

Hun ler i det hun forsvinner og er fortsatt merkelig kjempesøt. Det hele føles anderledes og selv om jeg har spist både et dørhåndtak i lakris så føler jeg meg sulten.

PÅ ny skal jeg inn i huset mitt. PÅ trappen sitter ei sju år gammel jente og snakker med en liten gutt som jeg antar er rundt fire. Instinktivt vet jeg at de er barna til rødtoppen som forsvant i en buss for å aldri komme tilbake. Jeg skjønner i samme sekund at hun har forlatt de to skjønne barna sine. Jenta kommer bort og ser på meg og sier at de ikke er sultne fordi døren min var av lakris så de har forsynt seg og så spør hun om det gjør noe. Det gjør ingenting sier jeg og så sier jeg at neste gang så spiser vi noe annet for det er ikke bra å spise så mye lakris. De har ikke tannbørster med så vi skriver det på handlelisten. HUn sier de ikke trenger så mye for de har med seg klær og leker. Hun sier hun syns jeg er snill som ikke ble sint på grunn av lakrisen og Ben kommer bort og gir meg en klem. Ja for det er Ben han heter og han er virkelig en søt liten pjokk. Alive er litt mer alvorstynget men hun smiler og er glad når vi planlegger hvor de skal sove. Jeg har heldigvis plass til begge.

Jeg klipper hekken mens jeg smiler og ser på de to flotte barna. Jeg snakker lange og filosofiske samtaler med Alice og tøyser og ler med Ben slik som det skal være. Vi passer sammen vi tre. Det er oss og det er slik det skal være. Vi holder hverandre i hendene og så danser vi nedover gaten mens regnet pøser ned.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This entry was posted on februar 27, 2008 at 9:34 pm and is filed under caffis_sin_rare_drøm_i_natt. You can subscribe via RSS 2.0 feed to this post's comments.